Fallforebyggende gruppetrening for eldre med begynnende funksjonsfall

Finansiering

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester Troms

Samarbeidspartnere

Rehabiliteringstjenesten, Tromsø kommune

Bakgrunn for prosjektet

Rehabiliteringstjenesten i Tromsø kommune så behov for å jobbe forebyggende og komme tidligere inn med fysioterapitiltak i forhold til eldre. Dette kombinert med etterspørsel fra hjemmetjenesten, var bakgrunnen for at de søkte og fikk prosjektmidlene fra USHTs ”Frie midler”. Man ønsket et fokus på hjemmeboende eldre med nedsatt balanse og falltendens. Man vet at de over 80 år faller minst en gang i løpet av et år (Lord et al 2007, Blake 1992) og at 40-60% får behov for medisinsk behandling og at sykehusinnleggelsene øker med økende alder (Kannus et al 2005) 13% av fallene resulterer i bruddskader (Bergland, A., Wyller, TB 2004). Man ønsket å undersøke hvordan variert bevegelseserfaringer virket inn i forhold til funksjon og mestring i hverdagen

Hensikt og mål

Hensikten med prosjektet var å se om trening kunne gi økt balanse, styrke og utholdenhet og på den måten redusere sjansene for fall og om dette kunne få deltakerne til å føle seg tryggere i hverdagen. Trening i gruppe favner om flere og er ressursbesparende. Man ønsket derfor å også å prøve ut gruppetrening for eldre for se på hvilken effekt trening i gruppe ga.

Tiltak

Deltagerne ble rekruttert fra Nordøya og Kvaløya hjemmetjeneste, Kvaløya dagsenter og fra fysioterapeuter i kommunen.

Det ble etablert 2 grupper med 7 deltagere i hver gruppe. Treningen foregikk over åtte uker med to treninger på to timer i uka. Treningen besto av sirkeltrening i fysiosal og trening utendørs. Fokuset var på styrke, balanse og utholdenhet. Det ble også satt av tid til en sosial samling med kaffe. Hver deltager fikk også et egentreningsprogram.

Alle brukerne ble testet (test-restest) m. følgende tester:

• Timed up and go
• Vending 180 grader
• Sit to stand 5 ganger
• VAS-skala ved smerteproblematikk

Gjennomføring og resultater

Deltakerne ble generelt tryggere i bevegelse. Man så generelt økt styrke, balanse og utholdenhet. Deltagerne gikk lengre turer og i større tempo, tok færre pauser og brukte i mindre grad krakk under treningen. De trengte også mindre støtte under balansetreningen.

De fikk erfare at de ble sterkere, mer utholdne og fikk bedre balanse, og dette ga mestringsfølelse og økt selvtillit.

En deltaker gikk ved oppstart turer utendørs på 10 minutter, med mange pauser, smerter og bruk av smertestillende. Etter 8 ukers trening, var turene på opptil 45 minutter uten smerter/bruk av smertestillende og med få pauser. En annen deltaker måtte de første gangene fraktes til treningen i rullestol. Etter hvert byttet hun ut rullestolen med rullator.

Flere av deltakerne reduserte bruken av smertestillende etter 8 ukers trening og de ble mer selvhjulpen i hverdagen.

Tilbakemeldingene fra deltakerne var entydige på at det var svært motiverende å trene i lag. Gruppekonteksten bidro til at de utfordret seg mer, og derfor oppnådde bedre resultater enn de ville gjort i en individuell behandlingssituasjon. Flere av deltakerne dannet nettverk og møtes i etterkant av prosjektet for å være sosiale og trene.

Det ses også en klar sammenheng mellom grad av oppmøte og fysisk fremgang på anvendte tester. Konklusjonen er at denne type intervensjon gir økt styrke og bedrer balansen.

Spredning

Prosjektet er presentert i Tromsø kommune, på Universitetssykehuset i Nord-Norge, i andre kommuner og på flere konferanser, på Utviklingssenter for hjemmetjenester sin lokal og nasjonale nettside