Når en eldre pasient som har vært underernært går opp i vekt, tolker vi det ofte som et tegn på at behandlingen virker. Men dagens måling kan være for enkle. Det gjør at behandlingen avsluttes før kroppen faktisk er rehabilitert.

Når vi forstår mennesket bak atferden, trenger vi ikke alltid møte uro med medisiner.

Hva skjer når helsepersonell i kommunehelsetjenesten ikke vet om at de har tilgang til oppdatert kunnskap? Svaret er enkelt – pasientene taper.

Eldre med demens er særlig sårbare for underernæring og dårlig tannhelse – to faktorer som ofte behandles hver for seg, men som i realiteten er tett sammenvevd. En helhetlig tilnærming til disse utfordringene kan gi bedre helse, økt livskvalitet og mer verdig omsorg.

Når ernæring omtales som viktig i psykisk helsearbeid, men behandles som et individuelt ansvar, mister den sin effekt. Råd gis, men uten rammer, tid eller oppfølging. Da blir mat anbefaling, ikke behandling.